Noe av det beste jeg har lest nylig er dette "On Slowness"-stykket fra Medium-bidragsyter Savala Nolan.
Nolan skriver om en smørbrødbutikk hun pleide å besøke i Italia og mannen som jobbet der bak disken, alene og i sitt eget tempo. Alt mannen gjorde, fra å skrive ned en kundes ordre til å pakke inn et ferdig smørbrød, ble gjort «forsiktig», «forsiktig» og mest av alt «sakte».
"Jeg forsto at [hans] langsomhet var et tilbud om kjærlighet, og veldig vakkert," skriver Nolan. "Slik gjennomtenkt - selv ridderlig - langsomhet føles sjelden nå."
Er ikke det sannheten? Livet føles alltid forhastet, og mye av de forhastede nyhetene er med vilje. Vi går raskt slik at vi kan få mer gjort fordi å få mer gjort=er mer produktiv, noe vi selvfølgelig alle må strebe etter å være. Mindre er ikke mer; mer er mer. Skilpadden slår bare haren i fablene. Eller det ser i det minste ut til å være den rådende etosen.
Jeg tror at noe av det moderne livets tempo også er et biprodukt (eller kanskje en feil) av favorittverktøyene og -lekene våre.
Å skrive og sende tekstmeldinger er iboende raskt, og nettlesing oppmuntrer til skanning, ikke nedsenking. Internett vet at vi bare er innom for korte «sjekker», ikke rolige besøk. Og derfor går det raskt, og oppmuntrer oss til å følge med (og sjekke igjen snart).
Friedrich Nietzsche, som la merke til en endring i prosaen sin etter at han byttet fra penn og papir til en raskere skrivemaskin - en ny oppfinnelse på den tiden - observerte at "vårt skriveutstyr tar del i dannelsen av tankene våre." Hvis teknologiene våre kontinuerlig oppfordrer oss til å øke hastigheten, vil våre sinn og atferd sannsynligvis følge ordre. Jeg har merket dette på meg selv. Etter å ha brukt mye tid på å lese og svare på e-poster, føler jeg meg noen ganger som en videospillkarakter som har absorbert en slags fartstegn; Tankene mine raser, jeg snakker raskere enn vanlig, og jeg føler meg nesten rykkete av spenning. Alle disse er symptomer på økt aktivering av det sympatiske nervesystemet (aka, fight-or-flight-systemet), som setter i gang høygir i perioder med stress.
Jeg tviler på at jeg er en uteligger. Mens det er overraskende lite forskning på effektene av ulike nettbaserte oppgaver på nervesystemets aktivitet, har forskning i tidsskriftet PLOS ONE funnet en sammenheng mellom problematisk internettbruk og økt sympatisk aktivering. Kronisk sympatisk aktivering (som er det som skjer når vi er kronisk stresset) er assosiert med stort sett alle sykdommer som plager moderne mennesker. Kreft, hypertensjon, fedme, immundysfunksjon, søvnløshet, depresjon og angst blir alle mer sannsynlige når en persons sympatiske nervesystem kontinuerlig øker.
Jeg tror ikke at fort nødvendigvis er et problem. (Trening går ofte raskt, og det er forbundet med forbedret regulering av det sympatiske nervesystemet.) I stedet tror jeg det er hastverk som får oss i trøbbel. Du kan bevege deg raskt uten å skynde deg. Men å bruke for mye av livet ditt i rushmodus - når hjernen og kroppen din prøver å gå i gang - virker som en samlende risikofaktor for mental, metabolsk, vaskulær og endokrin dysfunksjon.
Langsomhet, derimot, ser ut til å være en motgift.
Velg en evidensstøttet form for stress- eller avspenningsterapi – meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi, progressiv muskelavslapping, hagearbeid – og du vil legge merke til at treghet er en funksjon. Alle disse aktivitetene fremmer redusert sympatisk aktivitet og økt parasympatisk aktivitet, som ofte beskrives som «bremsen» på kroppens kamp-eller-flukt-respons.
Jeg tror ikke vi alle trenger å ta opp yoga eller meditasjon for å fange disse fordelene (selv om begge er gode). Jeg tror disse praksisene har blitt så populære fordi de motvirker frenetismen som har preget det moderne liv. Et alternativt middel - lettere sagt enn gjort - er å gjøre din vanlige virksomhet i et roligere tempo.
Jeg jobber med dette selv. Jeg har lagt merke til at jeg ofte og uten god grunn gir meg selv nok tid til å få gjort noe uten å forhaste meg. Jeg drar til avtaler i siste liten, og bygger på kort tid for trafikk eller andre forsinkelser. Eller jeg skal prøve å pakke tre ting inn på en ettermiddag, suse gjennom alle med et øye på klokken, i stedet for å velge en eller to og spare meg selv for det stresset.
Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Jeg er sikker på at en del av det er konstitusjonelt - akkurat hvordan jeg er kablet - men jeg tror også at denne drivkraften for å pakke mer inn og få mer gjort er kulturell.
Jeg har tilbrakt det siste året i Sør-Tyskland, og vennene mine her ser ut til å leve livet på et lavere gir enn vennene mine der hjemme. Jeg har lært at møte til lunsj sannsynligvis vil være en to timers affære, selv på en travel hverdag. Det er ikke det at mine tyske venner tar lange lunsjer hver dag. Men hvis de skal møtes for et måltid med venner, kommer de ikke til å forhaste seg. Hvis de ikke virkelig hadde tid til det, ville de hoppet over lunsjen i stedet for å prøve å presse den inn. Jeg prøver å lære av eksemplet deres.
Rundt midtpunktet av forrige århundre var medisinske forskere interessert i et fenomen de kalte «hastsyke». Noen beskrev det som «en aggressiv og ustanselig kamp for å oppnå mer og mer på mindre og mindre tid», og de mente dette bidro til hjerteproblemer og oppmuntret til en usunn følelsesmessig tilstand.
«Hurry sickness» gled for lenge siden ut av det medisinske leksikonet. Det kan være på tide å bringe det tilbake.
Opprinnelig publisert på medium.
